Av Stig Anders Ohrvik
Inntil foretaksmodellen ble innført i 2002, var fylkeskommunen sykehuseier, og fylkestinget hadde reell innflytelse på hvordan spesialisthelsetjenesten skulle dekke befolkningens behov. I 2001 ble imidlertid foretaksmodellen vedtatt, av et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.
I Møre og Romsdal har foretaksmodellen og helseforetakenes utøvelse av denne dessverre ført til dyp og varig splittelse. Etter at styret i Helse Nordmøre og Romsdal 24. mars 2010 vedtok å legge ned akutt- og fødeavdeling ved sykehuset i Kristiansund, grep daværende helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen inn og ba om at det ble utredet om det var mulig å bli enig om plassering av et såkalt robust, felles sykehus. I dag vet vi alle at det ikke var mulig å bli enige om plasseringen, og vi vet også at det ikke er noe robust sykehus som er planlagt. Det er f.eks. ikke planlagt barneavdeling, en mangel som vi allerede har erfart konsekvensene av.
Foretaksmodellen har vist seg totalt uegnet til å ivareta spesialisthelsetjenestelovens krav om likeverdig tjenestetilbud til alle innbyggere, og må derfor snarest avvikles og erstattes med en styringsmodell med ansvarlige representanter som er demokratisk valgt av innbyggerne.
På samme måte som prinsippet om likeverdige helsetjenester er truet på ytre Nordmøre, er det samme prinsippet også truet på indre Nordmøre, gjennom langvarig og systematisk utarming av grunnleggende helsetjenester ved Orkdal sykehus. Selv om spesialisthelsetjenesten ikke er en del av fylkeskommunens ansvarsområde i dag, vil vi likevel klargjøre følgende:
Spesialisthelsetjenestelovens krav om likeverdige helsetjenester må bety at alle innbyggere skal ha tilgang til livreddende hjelp når det er behov for det. Prehospitale tjenester kan aldri erstatte akuttmottaket, og helikopter kan aldri erstatte bil og båt. Et sentralisert spesialistsykehus kan heller ikke veie opp for et lokalsykehus med akuttfunksjoner.
Nordmørslista mener derfor at det ikke er forsvarlig å legge ned fødeavdelinger, barneavdelinger og akuttmottak med indremedisin, kirurgi og støttefunksjoner. Det er ikke forsvarlig å øke avstanden til akuttsykehus for de som allerede i utgangspunktet befinner seg lengst unna. Likeverdige helsetjenester handler også om trygghet og sikkerhet, og forskjellen på opplevd sikkerhet og falsk trygghet.
Foretaksmodellen har vist seg totalt uegnet til å ivareta spesialisthelsetjenestelovens krav om likeverdig tjenestetilbud til alle innbyggere, og må derfor snarest avvikles og erstattes med en styringsmodell med ansvarlige representanter som er demokratisk valgt av innbyggerne.
