[trx_image url=»https://usercontent.one/wp/www.nordmorslista.no/wp-content/uploads/2015/07/Stig-ANders-Ohrvik.jpg» title=»Stig Ohrvik
» align=»left» shape=»square» width=»200″]
Flere ordførere på Nordmøre har i løpet av «den stille uken» før påske vært ute i media for å realitetsorientere velgerne sine. Det er noen fellestrekk ved denne «realitetsorienteringen» som er verdt å merke seg:
- Realitetsorienteringen kommer fra ordførere fra de fem kommunene som har vedtak på å utrede grensejustering med Trøndelag
- Realitetsorienteringen kommer fra kommuner hvor flertallet i befolkningen faktisk vil til Trøndelag
- Realitetsorienteringen kommer i hovedsak fra ordførere som ikke er på linje med innbyggerne: Selv om et flertall av innbyggerne i de aktuelle kommunene er positive til grensejustering, er de aktuelle ordførerne, – med Ola Rognskog i Halsa som et mulig hederlig unntak, – skeptisk til grensejustering
- Alle ordførerne fastholder at regjeringen og støttepartiene vil stoppe et ønske om grensejustering
- Alle ordførerne representerer opposisjonen på stortinget
- Alle ordførerne er nøye med å påpeke at det ikke er partipisken som taler
I korte trekk går realitetsorienteringen fra ordførerne altså ut på at det ikke er mulig å oppnå grensejustering for de fem kommunene slik at de alle blir en del av det nye Trøndelag, ihvertfall ikke før stortingsvalget. Sagt på en annen måte: Nå har ordførerne prøvd å oppfylle velgernes ønske, men har funnet ut at det ikke var mulig å innfri. Årsaken er nær sagt selvfølgelig utenfor ordførernes makt å gjøre noe med. Den sittende regjeringen har allerede pådratt seg befolkningens vrede ettertrykkelig på Nordmøre, så det er beleilig å plassere ansvaret der. Ordførerne toer sine hender, for å bruke et uttrykk som passer i påskehøytiden.
I tillegg til å skylde på flertallet på stortinget, regjeringen og støttepartiene, blir det også pekt på ønsket om å beholde Nordmøre samlet. Det blir fremholdt som et uoverkommelig problem at ikke alle kommunene på Nordmøre har likelydende vedtak, og særlig blir det pekt på som et problem at skoleungdom fra nabokommuner på Nordmøre ville fått opptak i et annet fylke.
Dersom utgangpunktet hadde vært å få til en best mulig avtale, og om mulig å faktisk få med hele Nordmøre inn i Trøndelag, ville jo dette perspektivet være en gavepakke. At skoleungdom på Averøya, i Gjemnes og i Tingvoll fortsatt vil ønske å gå på videregående skole i Kristiansund ville vært et godt utgangpunkt for en ny prosess etter at de fem første kommunene har oppnådd grensejustering. Selv om de tre kommunene har sagt nei til grensejustering i dag, er det overveiende sannsynlig at det perspektivet ville endret seg om andre nordmørskommuner, og da særlig Kristiansund, hadde oppnådd grensejustering.
Men i stedet for å bruke det argumentet til beste for sine egne innbyggere, blir kronargumentet i stedet brukt som argument mot grensejustering.
For ledere med et oppriktig ønske om å oppnå et best mulig beslutningsgrunnlag ville dette være en eiendommelig forhandlingsteknikk. På denne måten blir beslutningsgrunnlaget og handlingsrommet begrenset og innskrenket på forhånd, i stedet for å bli brukt for å legge forholdene best mulig til rette for en god og troverdig prosess som kan lede frem mot en endelig beslutning som befolkningen kan ha eierskap og tillit til.
I stedet legges det på nytt opp til en overkjøringsprosess som befolkningen ikke vil slå seg til ro med. Det legges på nytt opp til fremmedgjøring, ytterligere polarisering og økt avstand mellom velgere og partipolitikk.
Det er på sin plass med enda en realitetsorientering:
Denne prosessen er ganske riktig ikke over før stortingsvalget. Med nordmørsordførernes tilnærming til saken er den nok heller ikke ferdig ved neste kommunevalg om to og et halvt år.
