[trx_image url=»https://usercontent.one/wp/www.nordmorslista.no/wp-content/uploads/2019/07/Stig-ved-Piren-NYTT.jpg» title=»Stig Anders Ohrvik
» align=»left» shape=»square» width=»300″]
Stortingsrepresentant for Høyre, Elin R. Agdestein, mener vi bør vurdere å legge landets helseforetak direkte under Helsedepartementet, noe som får Frps sykehuspolitiske talsperson Jan Steinar Engeli Johansen til å si at Frp skal spandere kake på Høyre hvis de blir med på å vrake dagens sykehusmodell.
Men å flytte enda mer ansvar til Helsedepartementet er å gå fra asken til ilden.
Da helseforetaksloven ble vedtatt av Høyre, Frp og Arbeiderpartiet i 2001 var det ensbetydende med å bytte ut et mangelfullt system med et enda verre system, som innebar å flytte makten bort fra folkevalgt kontroll og å samle beslutningene i foretak direkte underlagt statsråden. Statsråden ikke er folkevalgt. Statsråden er utpekt av regjeringssjefen.
Å fjerne et ledd i foretaksregimet vil dermed ikke bidra til å gjøre problemet noe bedre, når forutsetningen for Høyres forslag er å samle enda mer makt i departementet.
Foretaksmodellen handler om ansvarspulverisering ved å flytte makt og ansvar fra folkevalgt styring og kontroll til foretaksstyrer som bare svarer for én enkelt person, – som ikke en gang er folkevalgt, men er utpekt av regjeringssjefen. Dette tjener ikke til noe annet enn å legge til rette for New Public Management, slik at spesialisthelsetjenesten kan drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og politikerne er fritatt fra ansvar.
Foretaksmodellen må bort, men beslutningene må tilbake til folkevalgt styring og kontroll. Det er det motsatte som skjer om man plasserer om mulig enda mer makt i departementet.
Helsepartiet vil også fjerne foretaksmodellen. Det er jeg helt enig i.
Men er løsningen å flytte ansvaret tilbake til fylkekommunalt/regionalt nivå, som Helsepartiet ønsker?
I veldig mange lokale og regionale konflikter rundt spesialisthelsetjenesten handler det om lokalisering. Befolkningen forledes til å tro at det bare er rom for et begrenset antall akuttsykehus, og godtar derfor at sykehus blir nedlagt så lenge det ikke rammer dem selv. I stedet for å kjempe for å opprettholde og videreutvikle spesialisthelsetjenesten legger mange mer ressurser i å kjempe for å få et sykehus lokalisert nærmest mulig seg selv, og godtar at andre mister nærheten til akuttsykehuset, – eller mister «likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten», som det står i spesialisthelsetjenesteloven.
Så er løsningen å flytte ansvaret til fylkeskommunalt/regionalt nivå?
Jeg tror dessverre ikke det. I Møre og Romsdal hadde striden mellom de fire sykehusene i Volda, Ålesund, Molde og Kristiansund vært nøyaktig den samme, og på Helgeland hadde striden mellom Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana vært nøyaktig den samme. Så også mange andre steder i landet.
Rådende politikk har i mange år vært å spille lokalbefolkningen opp mot hverandre for å så splid, og få lokalbefolkningen til å bruke ressursene mot hverandre i stedet for å stå sammen mot undertrykkende maktbruk på høyere forvaltningsnivå. Dette har dessverre ikke bare funnet sted på nasjonalt nivå, men også på fylkeskommunalt nivå.
Løsningen må være å flytte ansvar, makt og folkevalgt styring og kontroll helt ned på kommunenivå. Selvsagt må mange, for ikke å si de fleste, kommunene da samarbeide om felles løsninger. Men de aktuelle kommunene kan da i det minste selv finne frem til ønskede samarbeidspartnere og selv finne gode løsninger tilpasset eget behov, og slipper å være prisgitt et forvaltningsnivå, et foretak eller en regjering som ikke har interesse av å ivareta lokalbefolkningens trygghet, sikkerhet og lovfestede likeverdige tilgang til spesialisthelsetjenesten.
