[trx_image url=»https://usercontent.one/wp/www.nordmorslista.no/wp-content/uploads/2017/06/Stig-Anders-Ohrvik-2016-09-16-15.39.50-002.jpg» title=»Stig Ohrvik
» align=»left» shape=»square» width=»200″]
Endelig er rapporten som skal danne grunnlag for faktabaserte vedtak om fremtidig regiontilknytning på Nordmøre klar. Rapporten er utarbeidet av Nordlandsforskning for å problematisere ideen om endret fylkestilhørighet for fem kommuner på Nordmøre. Det er imidlertid flere aspekter ved problemstillingen som utelates eller neglisjeres enn de aspektene som til en viss grad blir besvart.
Den viktigste mangelen ved rapporten er at den ikke på noen måte besvarer, forklarer eller forsvarer den konklusjonen som den likevel munner ut i; nemlig at det ikke er noen stor gevinst på å flytte fylkesgrensen når det gjelder størrelsen på overføringer fra fylkeskommune til de aktuelle kommunene.
For å ta den siviløkonomiske tilnærmingen som i hovedsak er lagt til grunn for konklusjonen først:
Historiske tall viser at det ikke er vesentlige ulikheter i overføringer til «perifere» kommuner på Nordmøre i dagens Møre og Romsdal og overføringer til «perifere» kommuner i dagens Sør-Trøndelag. Det er ikke særlig overraskende, noe annet ville tvert imot vært oppsiktvekkende. Det er imidlertid en omfattende feilkobling å tro at overføringer til de «perifere» kommunene er en signifikant faktor for vurderingen av fylkestilhørighet for Nordmøre.
En sammenligning av fordeling av fylkeskommunale og statlige ressurser til bykommunene i Møre og Romsdal og bykommunene i begge trøndelagsfylkene ville vært vesentlig mer relevant, spesielt for Kristiansunds vedkommende, men fordi omlandet i så stor grad også drar veksler på å ha en regional motor som er i stand til å føre an og ta ledelsen i regionene, er dette også av vesentlig betydning for de omkringliggende kommunene.
Når det gjelder de «perifere» kommunene er det likevel også andre faktorer som har større betydning, mer spesifikt blant annet vilje til å investere i infrastruktur og næringsklynger. En mer relevant tilnærming til problemstillingen enn direkte overføringer kunne derfor vært å ta utgangspunkt i gjennomførte og vedtatt igangsatte samferdselsprosjekt i såkalt perifere kommuner på Nordmøre sammenholdt med perifere kommuner i henholdsvis andre deler av Møre og Romsdal og i perifere kommuner i trøndelagsfylkene, samt tilskudd og investeringer i regional- og næring på Nordmøre sammenlignet med Sunnmøre, Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag.
Det sier mye om avstanden mellom det etablerte politiske miljøet som har bestilt rapporten og deres menige velgere at rapporten ensidig fokuserer på om det er mulig å belegge sannsynlige gevinster ved å endre fylkestilhørighet med tallmateriale, mens begrunnelsen for å opprettholde dagens fylkestilhørighet i Møre og Romsdal derimot ikke på noen måte blir forsøkt problematisert.
Et poeng som riktignok blir nevnt i konklusjonen, men dessverre ikke tillagt betydelig vekt i seg selv, er at endring av fylkesgrenser i utgangspunktet er en politisk avgjørelse. Der rapporten ensidig peker på historiske tall og økonomisk gevinst innenfor eksisterende rammer, gjør den i liten grad noe forsøk på å analysere de strukturelle og politiske endringene som følge av en endret fylkestilhørighet.
Først og fremst er det en svakhet at rapporten ikke behandler de omfattende politiske kostnadene ved å bli i fylket. Muligheten for politisk gevinst ved å gå for grensejustering er heller ikke ikke belyst. Men selv om man legger rapportens egen iboende logikk til grunn, så er det en vesentlig mangel at rapporten ikke berører muligheten for at flere av de resterende kommunene vil følge etter dersom de første kommunene først blir en del av Trøndelag. Flere av nordmørskommunene har vedtak om at de vil søke nordover dersom Møre og Romsdal blir delt, likevel tar rapporten utelukkende utgangspunkt i en tenkt situasjon med fylkesgrense som deler Nordmøre. Det er heller ikke tatt høyde for at Halsa og Rindal uansett vil bli en del av Trøndelag, og hvilke konsekvenser det vil gi for resten av Nordmøre.
Særlig for Surnadal vil det være en utfordring å bli igjen i Møre og Romsdal samtidig som naboene Halsa og Rindal blir en del av Trøndelag. Opptaksgrunnlaget for den videregående skolen i Surnadal blir endret, næringslivet i kommunen har lenge pekt på utfordringer knyttet til fylkesgrensen siden de allerede i utgangspunktet har større samhandling nordover enn sørover, og utsiktene for å få realisert Todalsfjordprosjektet i overskuelig fremtid er så dårlige at det eneste håpet for realisering innenfor dagens struktur i Møre og Romsdal er 40 år med bompenger.
Også for Aure og Smøla er det en utfordring at flere av samarbeidspartnerne befinner seg på den andre siden av fylkesgrensen, og det er, uavhengig av de nevnte overføringene til såkalte perifere kommuner, vanskelig å se at det er noe å tjene på å opprettholde dagens fylkesgrense.
Alle kommunene nord for Talgsjøen og Halsafjorden har dessuten større inn- og utpendling til Trøndelag enn de har til Sunnmøre, Romsdal og de sørligste nordmørskommunene til sammen.
Både for Aure, Smøla og Surnadal er det dessuten grunn til å peke på utfordringen med tilgang til spesialisthelsetjenesten, hvor det innenfor eksisterende rammer og forutsetninger er bedre tilgang til spesialistehelsetjenesten utenfor enn innenfor eget foretaksområde. Med utsikter til at det i fremtiden ikke vil være barneavdeling mellom Trondheim og Ålesund er det dessuten sannsynlig at befolkningen så langt sør som til Kristiansund vil se seg bedre tjent med et spesialisthelsetjenestetilbud i Trondheim enn i Ålesund. Det nye Trøndelag har imidlertid ambisjoner om å overta ansvaret for spesialisthelsetjenesten fra staten, og dette vil gi bedre utsikter til tilgang til spesialisthelsetjenesten. Dette er heller ikke belyst i rapporten.
Alt i alt utgjør rapporten et heller halvhjertet forsøk på å lete etter argumenter for å endre fylkestilhørighet, og unnlater samtidig å svare på det spørsmålet befolkningen roper etter: Hva er argumentasjonen for å bli i Møre og Romsdal? Den eneste begrunnelsen for å bli i Møre og Romsdal man kan lete opp i rapporten, er at det er en viss usikkerhet knyttet til det å endre fylkestilhørighet, og at denne usikkerheten kan gi tap.
Rapporten unnlater imidlertid å konkretisere dette mulige tapet, og ikke minst unnlater den å svare på hva vi har å tjene på å bli.
Én ting er vi imidlertid enig i:
«Et samlet Nordmøre bør drive fram et samarbeid mellom Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag som tar sikte på å redusere ulempene med fylkesgrenser og som på den måten åpner opp for innovasjonsnettverk sørover og nordover, med Nordmøre i sentrum.»
Når rapporten fremholder at «det kan være en fordel å fokusere på mulighetene som ligger i å bygge ned grensens betydning uten å flytte den», så har vi derimot en erfaring som tilsier det motsatte.
Det er Møre og Romsdal som har fungert som bremsekloss for Nordmøre, mens trønderne i mange sammenhenger har vært våre medspillere. Med utgangspunkt i dette er vi enige i at det er et mål å redusere ulempene som fylkesgrensene representerer, men muligheten for å oppnå dette fremstår som større innenfor grensene til det nye og innovative trøndelagsfylket enn innenfor det begrensende og rigide vestlandsfylket vi i dag er en del av.
Nordmørslista mener at det nå er på tide at befolkningen i de aktuelle kommunene må få si sin mening i rådgivende folkeavstemming.
