[trx_image url=»https://usercontent.one/wp/www.nordmorslista.no/wp-content/uploads/2019/07/Stig-ved-Piren-NYTT.jpg» title=»Stig Anders Ohrvik
» align=»left» shape=»square» width=»300″]
Helse- og omsorgsminister Bent Høie har vært i Møre og Romsdal, og i forbindelse med sitt besøk ved sykehuset i Volda har han gitt et intervju til Tidens Krav. Ikke overraskende holder Høie og Høyre fast ved at det ikke skal være fødeavdeling i Kristiansund i fremtiden, og Høie påpeker at det en gang i tiden skal ha vært enighet om felles sykehus i Nordmøre og Romsdal:
– Jeg mener man må gå tilbake og tenke på hva som var utgangspunktet, sier Høie til Tidens Krav.
Jeg vil derfor ta et lite tilbakeblikk på hva som var utgangspunktet.
Det å legge ned sykehus, å sentralisere og slå sammen mange mindre sykehus til noen få større sykehus med totalt færre senger, er en langsiktig strategi som strekker seg tilbake til før tusenårsskiftet. Arbeidet med ny organisering av spesialisthelsetjenesten endte opp med foretaksloven og følgende etablering av helseforetakene. Dette ble lagt frem for stortinget i juni 2001, og ble vedtatt av et flertall bestående av Ap, Høyre og Frp, og innført fra januar 2002.
I Helse Midt kom som en følge av dette «Strategi 2020», som tok sikte på å redusere antall sykehus med akutt og føde i Midt-Norge.
Høsten 2009 ble det lagt frem en plan med et kart over sykehusene i Midt-Norge. Der var Kristiansund sykehus tegnet inn med akutt og føde, mens Molde hadde mistet akutt og føde. Men på neste styremøte, tidlig i 2010, var dette plutselig endret. Da var det Molde som skulle ha akutt og føde, ikke Kristiansund.
I styremøte på Vikaneset i 2010 ble så akutt og føde i Kristiansund vedtatt nedlagt. Daværende helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen ville ikke som eier gripe inn og overstyre beslutningen, men hun ba om en utredning av et nytt felles sykehus i stedet, der nullalternativet, – fortsatt sykehus både i Kristiansund og Molde, – også skulle være en del av utredningen.
Dette var utgangspunktet for det såkalte «fellessykehuset». Sykehuset i Kristiansund var allerede vedtatt nedlagt (som i praksis er virkningen av å legge ned akutt og føde), og det var ikke politisk vilje til å endre vedtaket. Det var altså ikke et genuint ønske om å legge ned sykehuset til fordel for et «fellessykehus» som lå til grunn for den strategien som ble valgt, det var et siste desperat grep etter et halmstrå som kunne ivareta behovet for likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten for innbyggerne på Nordmøre. Selv om dette grepet aldri hadde forankring i befolkningen, er det mulig dette kunne ført til en varig løsning med bred enighet. Men det ville forutsatt en akseptabel lokalisering, og det ville forutsatt et innhold bedre enn de to eksisterende sykehusene hadde i utgangspunktet. Disse forutsetningene er brutt, og derfor foreligger ikke det nødvendige grunnlaget for en varig løsning som alle kan være fornøyd med.
