Valgprogram 2023 Møre og Romsdal

Bompenger er en usosial avgift, som rammer brukerne like mye, uavhengig av brukernes inntekt, og uavhengig av formålet med transportarbeidet som utføres. Mange argumenterer med at bompenger er rettferdig fordi brukeren selv må betale, men da tas det ikke høyde for at endringer i samfunnsstrukturen fører til økende transportbehov som brukeren i liten grad har innflytelse på. Det kan være endringer i samfunnsstrukturen på både nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå som fører til økt transportbehov, og slike endringer skjer, uansett om vi som enkeltindivider er enige i de endringene eller ikke. Det er med andre ord ikke alltid vi på individnivå har en reell mulighet til å velge bort transportbehovet vårt. I vårt samfunn har alle nytte av en godt utbygd infrastruktur. Det er få i vårt samfunn som klarer seg uten et visst forbruk av varer og tjenester som forutsetter en utbygd infrastruktur for å være mulig å levere, og økende grad av sentralisering i samfunnet fører til økt transportbehov. På bakgrunn av det bør en godt utbygd infrastruktur være en offentlig oppgave, med offentlig finansiering.

Innføring av gratis kollektivtransport vil være en vinn-vinn-løsning for alle parter. Gratis kollektivtransport vil bidra til at alle får mulighet til å komme seg dit de skal uavhengig av inntekt, og gratis kollektivtransport vil bidra til at flere velger å reise kollektivt fordi det vil være en reell besparelse. En vridning fra privatbilisme til kollektivtransport vil være en fordel for miljøet, - både lokalt og globalt, - men det vil også bidra til mindre slitasje på infrastrukturen, det vil bidra til å øke kapasiteten på vegnettet, og det vil dermed være en fordel også for de som vil eller må fortsette å bruke bil for å komme seg dit de skal. Ved å frigjøre kapasitet på det eksisterende vegnettet vil det ikke være behov for dyre utbygginger av vegnettet, og det vil ikke være behov for bompenger.

En forutsetning for at flere skal reise kollektivt er at kollektivtilbudet er godt og forutsigbart. Det er derfor viktig å opprettholde det kollektivtilbudet vi har, og å videreutvikle det, slik at vi får økt frekvens, lenger åpningstid og at det blir minst mulig behov for å skifte transportmiddel på reisen.

Det er viktig å ha en god flyplass med god frekvens, men det er selvfølgelig viktig å ha god tilgjengelighet til flyplassen også. Det er derfor viktig å sørge for at det er god tilgjengelighet med buss, både bybuss, forstadsbuss og langrutebusser som timeekspressen må innom flyplassene, og rutetidene må samordnes. Det er også viktig å huske at båt og ferger må ha ankomst og avgang både sent og tidlig, slik at det er mulig å rekke tidligfly for de som reiser med båt eller ferge, og at det er mulig å komme seg hjem med båt og ferge etter at siste fly som ankommer flyplassen på kvelden har landet.

Fergestrekningene Kvanne - Rykkjem, Seivika - Tømmervåg, Edøy - Sandvika og Aresvika - Hennset må så snart som mulig erstattes med fergefrie alternativ. Inntil da er det viktig å opprettholde og utvide frekvens og åpningstid, slik at fergene i minst mulig grad utgjør en barriere for de reisende, at strekningene er mest mulig åpne, og i minst mulig grad er stengt.

Det er viktigere at ferga går enn at ferga er gratis, men det er likevel viktig å holde fergetakstene så lave som mulig, både for næringslivet og for andre reisende.

Kystekspressen er et ypperlig bindeledd mellom Nordmøre, Øyregionen og Trondheim, både for forretningsreisende, studenter, fritidsreiser og ikke minst pasientreiser for å få behandling på St. Olavs som ikke lenger blir utført i Kristiansund. Med tidligere avganger fra endeholdeplassene vil det være mulig å dagpendle mellom byene og rekke møter, arrangement og forelesninger fra morgenen av uten å være nødt til å overnatte.

På samme måte som for kollektivtrafikken for øvrig er det viktig å gjøre sundbåten enda mer tilgjengelig og attraktiv for alle. Havnebassenget er en viktig del av infrastrukturen i Kristiansund, og i havnebassenget er det ikke behov for å bygge hverken veg eller skinner for å kunne ta seg frem.

Ferge mellom Aure og Hitra er et viktig skritt for enda bedre samarbeid mellom Nordmøre og Øyregionen, og mellom Møre og Romsdal og Trøndelag. Ferge mellom Aure og Hitra vil også føre til at Kristiansund lufthavn Kvernberget vil være den nærmeste flyplassen for innbyggere i Øyregionen, og vil dermed bidra til å øke passasjergrunnlaget.

Todalsfjordprosjektet er det neste store samferdselsprosjektet som skal gjennomføres i Møre og Romsdal, og vil knytte Nordmøre tettere sammen, knytte Møre og Romsdal tettere sammen med Trøndelag, og ikke minst lette dagpendling særlig mellom kommunene Sunndal, Surnadal og Tingvoll.

Etter Todalsfjordprosjektet må fergefri kryssing av Talgsjøen, Edøyfjorden og Vinjefjorden, -  «Solskjeltriangelet», - bli det neste store samferdselsprosjektet i Møre og Romsdal.

De tre forbindelsene har en gjensidig innbyrdes nytteeffekt, og hele prosjektet vil kunne utløse fergeavløsningsmidler for tre fergestrekninger i 40 år. Dette siste vil ha stor betydning for realisering av prosjektet, og vil bidra til at det er enklere å få gjennomført hele prosjektet under ett enn å få gjennomført hvert enkelt prosjekt hver for seg.

Solskjeltriangelet vil knytte Nordmøre bedre sammen, knytte Nordmøre tettere sammen med Trøndelag og ikke minst legge til rette for et stort felles arbeidsmarked mellom kommunene på Ytre Nordmøre og Øyregionen.

Møreaksen er en unødvendig og dyr omvei på kyststamveien mellom Kristiansand og Trondheim, og vil gjøre det mye dyrere å reise mellom Nordmøre og Sunnmøre. Prosjektet vil dessuten binde opp riksveimidler i Møre og Romsdal til et prosjekt et fåtall av innbyggerne i Møre og Romsdal vil ha, på bekostning av andre viktige prosjekt, som for eksempel utbedring av E136, utbedring av RV 70 og ikke minst realisering av Halsafjordsambandet på E39. Det finnes også mange prosjekt utenom Møre og Romsdal som er mye viktigere også for innbyggerne i Møre og Romsdal, blant annet på E6 i Innlandet, E6 i Trøndelag, E39 Harangen - Thamshavn og planløs kryssløsning på E39 på Klett. Møreaksen må derfor skrinlegges til fordel for andre prosjekt.

Frekvens og åpningstid på fergestrekningen Molde - Vestnes er svært god, og er en løsning som kan opprettholdes i overskuelig fremtid. Det er imidlertid fornuftig å utrede Romsdalsaksen som en mulig løsning for fergefri E39, siden det er en mulighet som vil gi en god løsning både på E39 og på E136.

Å flytte gods fra vei til sjø vil redusere klimautslippene og frigjøre kapasitet på veinettet. Frigjort kapasitet på veinettet vil føre til mindre slitasje, lavere risiko og bedre trafikksikkerhet.

«Trygt hjem for en 50-lapp» er en ordning som bidrar til at ungdom mellom 16 og 25 kan komme seg trygt hjem på kveld og natt i helgene. Dette er en viktig ordning, som må opprettholdes.

FRAM Flexx er en ordning som bidrar til å opprettholde kollektivtilbud til busstakst på strekninger hvor passasjergrunnlaget er for lite til å opprettholde ordinære bussruter. Tilbudet er mye bedre enn å legge ned rutetilbudet helt, men det bør bli mye enklere å bruke.

Halsafjordsambandet er det viktigste samferdselsprosjektet i Møre og Romsdal som ennå ikke er realisert. Halsafjordsambandet vil sørge for fergefri forbindelse over Halsafjorden, og vil korte ned reisetiden mellom Møre og Romsdal og Trøndelag på E39 betydelig, samtidig som det vil utvide felles arbeidsmarked i Heim, Tingvoll, Gjemnes og Kristiansund.

Ny E39 mellom Astad og Gaupset vil korte ned reisetiden mellom Kristiansund og Molde, og vil i tillegg øke trafikksikkerheten på strekningen. For å ivareta jordvern og unngå å ødelegge dyrket mark på strekningen er det nødvendig å legge mest mulig av strekningen i tunnel.

RV70 Kristiansund - Oppdal er den viktigste veiforbindelsen mellom Kristiansund og det sentrale østlandsområdet, en viktig forbindelse mellom nordmørskommunene Kristiansund, Tingvoll og Sunndal, og er dessuten en viktig forbindelse for fritidsreiser mellom Kristiansund og Oppdal. Med Todalsfjordprosjektet på plass kan deler av RV70 sammen med FV 670 og FV 65 dessuten bli en god alternativ rute til Trondheim og Orklandsregionen.

Overgangene mellom ulike læresteder er kjente utfordringer for mange elever. Det er viktig at elevene ikke mister den tryggheten de har opparbeidet ved den skolen de er vant til, når de skal over i ny skole eller lærested. Det er viktig at den skolen eleven er kjent med formidler viktige forutsetninger til den nye skolen, og det er viktig at den nye skolen tar de signalene de får på alvor.

Antall lærebedrifter som tar imot lærlinger er en utfordring etter vg 2 yrkesfag. Det er mange elever som skal fullføre videregående opplæring som lærlinger, og det er mangel på gode lærebedrifter. Samtidig har kommunen ofte utfordringer med å rekruttere ansatte til faste stillinger. Fylkeskommunen må derfor ta et mye større ansvar i å ta imot lærlinger, slik at flere ungdommer kan fullføre videregående opplæring. Dette vil også kunne være en god vei til rekruttering, og flere ungdommer med fagbrev vil også gi flere mulige søkere på ledige stillinger. At flere ungdommer kan fullføre utdanningen sin lokalt kan dessuten medvirke til at flere velger å stifte familie og bli boende i vår region.

På samme måte som at fylkeskommunen selv må ta et ansvar i å ta imot lærlinger, må fylkeskommunen også benytte muligheten til å kreve at fylkeskommunens leverandører er lærebedrifter som tar imot lærlinger.

Det er flere gode grunner til at det er viktig å ha et differensiert utdanningstilbud. Først og fremst er det bra for alle ungdommene som skal velge en utdanning og gjennomrøre et opplæringsløp, men det er også bra for lokalsamfunnet vårt om det er mulig å utdanne seg uten å flytte ut av regionen. Ungdommen slipper å flytte, og vi beholder flere av innbyggerne våre, samtidig som vi tilfører lokalsamfunnet mer kompetanse. For å få til det må vi ha mange forskjellige utdanningsmuligheter på mange ulike nivå, både videregående skole, fagskole, lærebedrifter og høyskole/universitet.

På Nordmøre har vi flest private arbeidsplasser. Vi har færre akademiske stillinger. Det gir store svingninger i tilbud og etterspørsel av arbeidskraft. For å sikre at vi får kvalifisert arbeidskraft som imøtekommer de store endringene i næringslivet er vi helt avhengig av å ha et opplæringstilbud som ivaretar dette.

Lokal tilhørighet, desentralisering og medvirkning er tre sentrale tema som Nordmørslista har som fundament for sin politikk.

Lokal tilhørighet og desentralisering er viktig for å kjenne markedet godt og for å ha best mulig samarbeid med næringslivet slik at tilbudet i fagskolen har god nok omstillingsevne til enhver tid favne behovet i næringslivet.

Nordmørslista har alltid ønsket stedlig ledelse ved fagskolen i Kristiansund og vil fortsette å jobbe for at Kristiansund bør ha en prorektor som har arbeidssted lokalt og som har fast plass i fagskolestyret. Det er etter vår mening det beste for å sikre ansatte og studenter medvirkning slik at Fagskolen får den omstillingsevnen som kreves i et samfunn i stadig endring.

Av overnevnte årsaker mener Nordmørslista at fagskolestyret skal bestå av medlemmer både fra fagskolen i Ålesund og Kristiansund for å skape likevekt og demokrati. Det er viktig slik at begge lokasjoner får de nødvendige økonomiske rammer som kreves for å drifte en innovativ og kvalitetssikret opplæring for framtiden.

Å forankre fagskoletilbudene i lokal næringsutvikling er fornuftig for alle parter. Når fagskoletilbudene tar utgangspunkt i lokale behov vil det ikke bare bidra til å dekke kompetansebehovet i lokalt næringsliv, men det vil også bidra til nok søkere, og det vil sikre jobb etter endt utdanning.

Selv om alle elever har rett til tilpasset opplæring, er det ikke alle elever som passer inn i rammene i det offentlige skoleverket. Det er viktig å sørge for at det finnes andre muligheter til å skaffe seg kompetanse, både fordi kompetanse i seg selv er et gode, og fordi kompetanse kan bidra til at alle som ønsker det kan få en meningsfull hverdag, kjenne at man er til nytte og kan bidra med noe i samfunnet.

Praksisbrevordningen er en måte å dokumentere kompetanse på for elever som ikke følger et ordinært opplæringsløp som fører frem til ordinært vitnemål eller fagbrev. Et praksisbrev er likevel ikke til hinder for at man kan få et fagbrev på et senere tidspunkt.

En verden i endring og et utfordrende verdensbilde skaper nye behov for internasjonalt samarbeid. Vi har i dag krig i Europa, og vi har vært gjennom en pandemi som har utfordret internasjonale forbindelser og samarbeid. Mange har fått store utfordringer, både når det gjelder produksjon og distribusjon av mat og medisinsk utstyr.

Fremmedfrykt er ofte omtalt i media, og mange utsettes for unødvendige rasistiske hendelser.

I opplæringen er det derfor viktig at barn og unge får internasjonal erfaring, nettopp for å se at andre mennesker står overfor ulike utfordringer, og at det er viktig at også våre barn og unge får erfare dette.

Både kommunen og fylkeskommunen må jobbe strategisk for å legge forholdene til rette for at både barnehager, skoler, organisasjoner og næringsliv får de midlene som kreves for å drifte gode internasjonale prosjekter.

Alle er klar over at olje- og gassepoken kommer til å ta slutt en dag, og alle er klar over at vi må slutte å bruke olje og gass som energikilder. Men selv om det grønne skiftet er godt i gang og vi blant annet er på god vei mot elektrifisering av bilparken, er det mye vi bruker olje til som vi ennå ikke har funnet gode erstatninger for. Olje brukes blant annet i bygningsmaterialer, isolasjon, bildeler, mobiltelefoner, nettbrett, datamaskiner og TV-apparater. Det vil derfor foregå olje- og gassutvinning en god stund fremover, og det er ikke noe som blir besluttet lokalt. Det vi lokalt kan ta stilling til, er om vi vil være med på den siste delen av oljeeventyret, eller om vi vil overlate den siste fasen til noen andre. Kristiansund har bygget seg opp som baseby over tid, og vi må derfor holde på denne funksjonen så lenge det foregår olje- og gassutvinning i norskehavet.

Kristiansund har bygget seg opp som baseby over tid, og vi må derfor holde på denne funksjonen så lenge det foregår olje- og gassutvinning i norskehavet. I mellomtiden må vi se på om vi kan omstille oss slik at vi kan dra nytte av vår erfaring og kompetanse som baseby. Beslutningene om å satse på havbunnsmineraler og/eller havvind blir ikke tatt lokalt, men når og hvis det blir tatt beslutninger som har betydning for oss som baseby, skal vi være klare til å serve nye næringer på samme måte som vi har servet oljenæringen siden 1980.

På Nordmøre er det behov for utbygging av linjenettet for å få tilgang til nok energi. Men selv med utbygging og modernisering av linjenettet vil det bli behov for å produsere mer energi enn vi gjør i dag. For å kunne ta de riktige beslutningene er det nødvendig å skaffe til veie kunnskap om hvilke muligheter vi har, og hvilke konsekvenser som er knyttet til de ulike valgmulighetene. Før vi har tilstrekkelig kunnskap er det vanskelig å ta gode beslutninger. Det er derfor viktig og riktig å støtte forslag som innebærer økt kunnskap, samtidig som det er viktig å ikke ha forutinntatte meninger som farger beslutningene våre uten at vi først har tilstrekkelig kunnskap om det vi skal beslutte.

Havbruk er Norges nest største eksportnæring, og er også en næring som har stor betydning lokalt. Det er derfor viktig å legge til rette for at havbruk kan fortsette å være en viktig næring både lokalt og nasjonalt.

Forutsigbare rammevilkår er viktig både for innbyggere og næringsliv. Fylkeskommunens planverk er et viktig verktøy for å sikre forutsigbarhet, slik at både innbyggere og næringsliv har mulighet til å vite hva de kan forvente innenfor planverkets områder.

Forsvarlig saksbehandling er en forutsetning for at fylkeskommunen kan levere gode og forutsigbare tjenester. Forsvarlig saksbehandling innebærer også at saksbehandlingen må være effektiv, slik at innbyggerne kan forvente forsvarlig saksbehandling innen rimelig tid.

Møre og Romsdal fylkeskommune er en betydelig arbeidsgiver, og det er viktig at fylkeskommunen ivaretar sin rolle som arbeidsgiver på en god og seriøs måte, slik at det er attraktivt å være ansatt i fylkeskommunen.

Omtrent halvparten av statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser i Møre og Romsdal er på Sunnmøre, omtrent en tredjedel er i Romsdal, og omtrent en sjettedel er på Nordmøre. For at fylket skal kunne stå sammen og trekke i samme retning er det nødvendig med en bedre og mer rettferdig fordeling av statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser.

Krigen i Ukraina viser oss hvor viktig det er at vi har tilstrekkelig matproduksjon innenlands. Det har selvfølgelig ikke vært mindre viktig tidligere, men det har ikke blitt tatt nok på alvor. I tillegg til at det er viktig å øke selvforsyningsgraden er det også en betydelig miljøgevinst i kortreist mat. Det er ikke nødvendig å importere mat fra andre steder i verden som vi kan produsere selv. Ved å produsere mer mat selv har vi også bedre kontroll på hele kjeden fra råvare til matvare. For å få til dette må vi gjøre det mer lønnsomt å være bonde. Vi må innse at bonden gjør en viktig jobb for landet, og vi må anerkjenne at det betyr at det må være mulig å ha gode inntekter i landbruket.

Tannhelsetjenesten i Møre og Romsdal gir gratis tannhelsetjenester til barn og ungdom fra 0-18 år, psykisk utviklingshemmede, eldre og uføre i institusjon og hjemmesykepleie. I tillegg får alle fra 19-24 år tilbud om undersøking og tannbehandling til 75% av offentlege takster. Nordmørslista mener at tilbudet om tannbehandling til 75 % av offentlige takster må utvides til gradvis større aldersgrupper inntil ordningen gjelder hele befolkningen. Når det er oppnådd må neste skritt være at all tannbehandling unntatt kosmetisk tannbehandling skal være gratis. I tillegg mener vi at det må etableres tannlegevakt i alle kommuner, på linje med ordinær legevakt og jordmortjeneste.

Det er viktig for innbyggerne at vi har institusjoner som museene, som kan være med på å knytte sammen vår identitet, vår kultur, vår fortid, nåtid og fremtid. Det er viktig at vi har institusjoner som kan lære oss om oss selv, som kan være med å styrke og bygge vår identitet, og å vise frem både for oss selv, for vår egen befolkning, og for tilreisende, den historien, den kulturarven og de verdiene som samfunnet vårt bygger på og som gjør oss til dem vi er, og som også kan være med på å forklare hvem vi er på godt og vondt.

At alle skal ha likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten er en rettighet som er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven, og det burde slik sett være en selvfølge. Likevel har vi sett at vi nedleggelse og tvungen sammenslåing har ført til at innbyggerne i mindre grad har likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten enn tidligere. Lokalt ser vi dette aller tydeligst ved at akuttkirurgi og fødeavdeling i Kristiansund i 2010 ble vedtatt nedlagt til fordel for nytt sykehus i Molde. Selv om både et flertall på stortinget og regjeringserklæringen sier at det fortsatt skal være åpen fødeavdeling i Kristiansund, er fødeavdelingen som vi vet stengt. Så lenge fødeavdelingen er stengt har ikke innbyggerne på Nordmøre likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten.

Nordmørslistas sak nr 1 er å beholde sykehuset i Kristiansund, - med akutt-, føde- og barneavdeling. Helt siden Nordmørslista ble stiftet i 2015 har vi med ujevne mellomrom blitt konfrontert med, og blitt bedt om å svare for, - strategiske valg som andre politikere har gjort, - særlig i forbindelse med spesialisthelsetjenesten. En av de beskyldningene som både vi og befolkningen på Nordmøre generelt ofte blir møtt med, er at det var «vi» som ville ha fellessykehus, og at vi ikke ville ha klaget dersom det såkalte «fellessykehuset» hadde blitt lagt til Storbakken, slik direktør Astrid Eidsvik ville innstilt på. Det kan nå være på sin plass å gjenta noen selvfølgeligheter angående det såkalte «fellessykehuset»:

1. Styret i Helse Nordmøre og Romsdal vedtok 24. mars 2010 å legge ned akutt og føde i Kristiansund. Enkelte har prøvd å gjøre et poeng ut av om bakgrunnen for forslaget var å bygge nytt sykehus i Molde eller ikke, men det endrer ikke på de faktiske forhold. Føde og akutt var vedtatt nedlagt, og det krevde mobilisering.

2. Store deler av befolkningen på Nordmøre møtte senere opp i demonstrasjoner for å beholde sykehuset. Den første store demonstrasjonen ble lagt til sykehuset, da statsråd Anne-Grethe Strøm-Erichsen i april 2010 besøkte Nordmøre og Romsdal. Mange tusen nordmøringer hadde møtt opp for å kjempe for å beholde sykehuset.
3. Men politikerne på Nordmøre valgte en annen strategi. De politiske miljøene mente at dersom vi likevel skulle miste akutt og føde i Kristiansund, så ville det være bedre med et felles sykehus midt mellom byene enn at føde og akutt ble lagt til Molde. Det har hele tiden vært et problem for denne strategien at befolkningen ikke har blitt lyttet til. Innbyggerne har ikke ønsket et «fellessykehus». Innbyggerne har ønsket å beholde sitt eget lokalsykehus. Det politikere og innbyggere derimot har vært enige om hele tiden, er at det ikke er akseptabelt å miste fødeavdelingen.
4. Som følge av demonstrasjoner både i Kristiansund og Molde og som følge av ulike henvendelser fra ulike politikere, valgte statsråd Anne Grethe Strøm-Erichsen å stanse nedleggelsen av akutt og føde i Kristiansund, og å be om en utredning av fellessykehus for Nordmøre og Romsdal. Utredningen skulle ta utgangspunkt i et fellessykehus med minst samme innhold som de eksisterende sykehusene, og med en lokalisering som man kunne være enige om. Denne utredningen skulle ses opp mot nullalternativet, - å opprettholde sykehus både i Kristiansund og i Molde.
5. Astrid Eidsviks stab lanserte de såkalte «bynære» alternativene.

Frem til 2010 hadde vi et lokalsykehus i Kristiansund, selv om det var stadige kamper om innholdet. Det var i det øyeblikket føde og akutt ble vedtatt nedlagt vi for første gang sto i fare for å miste det vi vanligvis oppfatter som et sykehus, med fødeavdeling og akuttkirurgi. Når vi velger å avslutte tidslinjen med de såkalte «bynære» alternativene, er det fordi det var på det tidspunktet forsøket på en kompromissløsning strandet. Skulle strategien ført frem, måtte lokaliseringen vært et sted det var mulig å bli enige om, som statsråd Anne Grethe Strøm-Erichsen også hadde bedt om. Det er ikke sikkert det hadde vært mulig, men med de «bynære» alternativene var i alle fall alt mulig håp om å bli enige borte.

Nordmørslistas ståsted i dette har hele tiden vært at vi har ønsket å beholde vårt eget lokalsykehus med akutt-, føde- og barneavdeling. Nordmørslista har aldri sett på det såkalte «fellessykehuset» som en god løsning, men har vært tydelige på at spesialisthelsetjenesten skal opprettholdes i hele landet, og ikke bygges ned. Nordmørslista har også vært tydelige på at det skal være fire sykehus i Møre og Romsdal, selv om vi selvsagt legger mest ressurser i å beholde det sykehuset som faktisk er truet.

Det største problemet med spesialisthelsetjenesten, og den direkte årsaken til at innbyggerne ikke har likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten, er innføringen av helseforetaksmodellen, som ble vedtatt på stortinget av et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i juni 2001. Foretaksmodellen pulveriserer ansvar og plasserer beslutningskompetansen på statsråden for Helse- og omsorgsdepartementet, som ikke er folkevalgt, men som er utpekt av regjeringssjefen, dvs. statsministeren. Nordmørslista vil at at ansvaret skal være underlagt folkevalgt styring og kontroll, slik at innbyggerne kan påvirke viktige beslutninger gjennom valg.